Jeg kjenner en kvinne. Hun kaller meg Søster

Sist vi snakket sammen på telefonen oppsummerte vi at vi snart har kjent hverandre i tjue år. Nesten halve livet. Hun skal snart dø.
Det smerter meg, men mest fordi jeg ikke kan gi henne lindring og ro. Det at hun skal dø før meg, har ligget der som et uuttalt premiss hele tiden.

Kvinnen jeg snart skal miste har levd hele sitt liv uten menneskelig lindring, uten ro. Hun har vært frarøvet en trygg barndom, hun har mistet sine egne barn. Kun en svært kort periode har hun hatt et eget hjem, med vakre blomster i vinduskarmene og en dør som kan låses.

Kroppen hennes er like gammel som min. Hennes kropp spises gradvis opp av infeksjoner og av reumatisme, og nå svikter nyrene hennes. Hun opplever daglig vedvarende og umenneskelige smerter.

Hun har levd sitt liv i gatene i Norges hovedstad, på prostitusjonsstrøket, på plata, inn og ut av ulike behandlingsopplegg. Hun har et vidstrakt kontaktnett bestående hovedsaklig av mer eller mindre kriminelle, mer eller mindre voldelige og mer eller mindre kjærlige personer. Og så oss, da. De offentlige hjelperne i NAV, LAR, Bymisjonen, legevakta, sykehus og lavterskeltilbud.

Lindring og ro har kommet i form av heroin og beroligende piller anskaffet med hardt ervervede midler på det illegale markedet, og etter hvert til dels i form av legeforeskrevet Metadon. Etter som antallet diagnoser er steget og smertene når sitt crescendo, er det fortsatt bare dosen med Metadon som holder abstinenser i sjakk hun får av hjemmesykepleieren som kommer en gang for dagen. Ingen ting for smertene. Selv om kroppen hennes og hodet hennes er tilvendt høye doser benzodiazepiner som Metadon ikke kan møte. Selv om hun trenger tilsyn og pleie hele døgnet.

I en tilsvarende somatisk situasjon ville jeg blitt tilbudt lindring uten annen begrensning enn at åndedrettet mitt skulle fungere, slik at jeg med et salig – om enn trist – smil kunne ta farvel med mine kjære. Jeg ville ligget mellom rene laken, med friske blomster i vinduskarmen.

Som samfunn har vi feilet i å sikre henne en trygg oppvekst med mulighetene det gir for å ruste seg til rollen som mor, utdanne seg til et yrke og ha tillit til seg selv som en del av et fellesskap. Som samfunn har vi feilet i å gi henne god nok behandling og støtte i hennes bestrebelser med å avvenne kropp og sjel fra medikamenter. Nå feiler vi igjen. Hun skal dø en smertefull og uverdig død.

Jeg kan ingenting gjøre, ut over å anerkjenne henne og vår tid sammen.
Og hun kaller meg Søster.

Les også: Sexselgere trakasseres i Oslo

Tags: ,

26 kommentarer
  1. grusomt at det viktigere med oljepenger på bok enn å gihjelpe mennesker til et verdig liv,noen ganger er det nesten så jeg skammer meg over å være norsk men siden det ikke er deg og meg som sitter på pengesekken og makta får vi bidra med det vi kan iform av en hjelpende hånd og en klem til de vi kan nå…mye som koster lite å gi men som betyr mye å få og det bør vi alle alltid huske på

  2. Hjerteskjærende!

    Takk for at du deler denne triste skjebnen, og understreker hvor mye vi som medmennesker svikter de svakeste blant oss, som trenger oss mest.
    Håper mange leser det du har skrevet, og forhåpentligvis får seg en vekker (les: politikere). Det krever så lite å hjelpe noen som sliter, og «lønna» for de som hjelper og den som får hjelp kan være enorm.

    Takk for at DU har vært en søster for henne, noe jeg er sikker på har hjulpet og trøstet henne mang en gang.

    Hils henne fra meg med en stor unnskyldning på vegne oss mennesker som har utvist denne grove uforstanden og hovmotet mot henne.

  3. Hei Camilla!
    Jeg takker for det flotte innlegget ditt!! Så husker jeg godt den sterke dama som du var og tydeligvis er fortsatt da du gikk på sosionom i Sogndal. Flott å se at du gjør en så god innsats og viktig at du kan dele dette gjennom din gode formidlingsevne. Det betyr mye og INGEN ER STERKERE ENN DET SVAKESTE LEDD!!
    Varme hilsener fra Gry (naboen til Britt Flatval som delte ditt innlegg på fb)

  4. Jeg vil så gjerne si noe fornuftig..men jeg klarer ikke. Jeg skammer meg over velferdsstaten Norges behandling av mennesker. Jeg er så glad for at hun har deg! Hun skal også være i tankene og i hjertet mitt.. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe.

  5. sånn er det «lykke landet» Norge fungerer. jeg kjenner så godt til dette selv. har også levd på gata i mange år, men med god hjelp av venner har jeg kommet ut av det. for 4 år siden fikk jeg en infeksjon i ene benet som spredde seg til hele kroppen. i dag sitter jeg i rullestol med sår på begge føttene som ikke gror. på sykehuset har jeg fått den smertelindring jeg trenger, men så fort jeg har kommet hjem har det vært stopp. ingen hjemmehjelp, ingen hjemmesykepleie. når de flytta meg over i en midlertidig leilighet før jul, så tok de alt rotet fra den andre leiligheten og plasserte midt på stuegulvet, soverommet og i gangen. ikke får jeg dusja eller vaska klær. «lykke landet» Norge???? kyss meg midt i aftensangen!!!

  6. Ikke overrasket. Forsøk dette:

    Har vært og er kronisk smertepasient selv (både før/etter pådratt/å ha sluttet med rusmisbruk).

    Før tilsa de behandlingsmessige retningslinjene at rusmisbrukere kunne bli avskåret smertelindring som andre grunnet misbruk av narkotiske stoffer osv.

    De nye reglene som senere ble utformet og er tatt i bruk fastslår at misbrukere har lovfestet rett til smertelindring på lik linje med alle andre pasienter. Jfr. «Retningslinjer for smertelindring 2009» fra Den Norske Legeforening side 33, 1. avsnitt.

    Jeg refererte høflig til disse en gang på sykehus og fikk dermed større doser med morfin fordi jeg tålte mere (fordi jeg merket at de inntok et holdning overfor meg som ikke er etisk eller lovlig og som jeg ikke likte).

    Hvis du virkelig vil prøve å forsøke å hjelpe, så burde du på en rolig og korrekt måte gjøre følgende:

    a)engasjere en advokat på din søsters vegne, som:
    b) kontakter hennes fastlege (hennes fastlege har ikke juridisk mulighet til å rømme fra ansvaret)
    c) hvor advokaten fremmer krav skriftlig om at hennes lovfestede rettigheter mht. smertelindring igangsettes
    d) og at advokaten fortløpende skal holdes orientert om situasjonen.
    e) og dersom ikke adekvat smertelindringsstiltak igangsettes, så vil vil advokaten ta rettslige skritt.

    Det er forsket på en rekke tilsvarendeheter: «Vanskelige/ubehagelige» pasienttilfeller fikk riktigere/bedre behandling bare de tok med seg et annet menneske (pårørende, venn e.l.) til konsultasjoner.

    Det er så mye lettere å overkjøre/ignorere ressurssvakes behov, og det gjør mange dersom det koster en selv større arbeid/ansvar å følge opp disse. Synd det er sånn. Husk leger er bare mennesker de også.

    Dette koster deg noen tusenlapper, men vil nok være vel verdt anvendte penger (dropp en ferietur eller ny TV).

    Lykke til!

    Mvh

    Erfaren smertepasient (med også rushistorikk)

  7. svaret er full likelønn og produsksjonsansvar av basistjenester og produkter.
    ikke åpen konkurranse med regler som konservative nisser har laget for å beskytte sin egen familie.
    derfor led denne kvinnen.

    jeg vil værsåsnill å få protestere også:

    i dette landet finnes det en hemmelig e-tjeneste som tar over dine barn uten spesielle regler for hvilke barn som tas.
    våpenet som brukes finnes til og med ikke alle steder i landet, så tortur fra e-tjenesten foregår stort sett i oslo-området.
    ikke få barn her.

    controldesign.no

    kongen i Norge har et budsjett utenfor statsbudsjettet indikerende at det er svært store summer det er snakk om.

    alle som hører imperrative stemmer eller opplever inngripen i eget liv utenfor normalen. f eks man får ikke sove gjennom flere år og man vet ikke hvorfor. kan nesten utelukkende skylde på e-tjenesten sin radar som blir brukt til tortur.

  8. Det er ikke sikkert samfunnet har sviktet henne. Det høres mer ut som det er hun som har sviktet samfunnet. Da vi andre måtte avstå fest og morro for å studere eller jobbe og betale skatt, så har din søster veltet seg i morro, med de langsiktige konsekvensene det skaper. Å komme i ettertid og klage på at ingen tar vare på henne blir jo veldig bakvendt da. Hun visste godt at å hengi seg til nytelse og avstå forpliktelser ville få negative konsekvenser. Man høster som man sår. Karma karma sier nå jeg!

  9. Eva: jeg tilgir deg for du aner ikke hva du prater om. At du kan si noe sånt som at HUN har sviktet samfunnet? Ville du klart å stå på bena etter en barndom med psykisk og fysisk vold, overgrep, totalt fravær av kjærlighet og oppdragelse? Tadeg sammen, glemme alt det vonde og det fæle – ikke flykte, men stå på å være flink pike. Glemme traumer fra når din far voldtok deg for det er jo eksamen snart og man har jo et liv å leve? Du er sikkert en av de som er født med gullskje bak.

  10. Åja jeg må forresten tilføye – hvorfor skal vi som har en bakgrunn med eller uten rus kalles de svakeste? Hvor svak er du egentlig når du overlever en barndom som er en som en minebelagt krigssone? Det gjør ikke lettere å bli stigmatisert og bli kalt «svakest» når man har kommet ut av krigen i levende live med ønsker om å starte livet på nytt. JEG er neigu ikke svak – gå i mine sko en dag så skal jeg fortelle deg hvor sterk du faktisk er. Det er systemet som svikter som er svakt, mangelen på nestekjærlighet som er svakt etc.

  11. Man på slutte å på død og liv skylde på samfunnet, oppveksten, foreldrene, traumene, de andre som klarer seg osv osv. Alle er sin lykkes smed uansett når alt kommer til alt. Det så mange mennesker som har vært offer for seksuelle overgrep, vold og mangel på omsorg i oppveksten som evner å ta vare på seg selv, og ikke bare fritar seg selv for ansvar for eget liv. Det er altfor lettvint å legge skyld og ansvar på alle andre og på systemet. Jeg har selv hatt en traumatisk oppvekst og lever med kronisk sykdom. Det er et helvete uten like men jeg er likefullt ikke fritatt for å ta ansvar for meg selv. Å lukke DetsegDet inn i selvmedlidenhet fører ikke til noe godt. Å få anerkjennelse av andre for egne vansker er godt og konstruktivt. Men utover anerkjennelse og forståelse er det å bli synes «synd på», bli behandlet som et offer, bli overøst av «nestekjærlighet» som enkelte offerdyrkere like å kalle det de utøver bare destruktivt. Det er så mange som har behov for å overøse andre med sin «nestekjærlighet» fordi de er så «snille og gode» tror de selv uten å forstå at det de gjør er bare å tilfredsstille egne behov for å få anerkjennelse for at de er så «gode» mennesker». Disse menneskene har enorme behov for å få bekreftelse på at de er så «snille» at de finner seg mennesker som er ofre fra før av og overøser disse med å dyrke dem som ofre. Vi som er ofre fra før av blir igjen ofre for at andre skal få tilfredsstille egne behov. De gjør ofre til nye ofre. Disse menneskene ble jeg advart mot å slippe inn på meg etter endt behandling. De er ikke nødvendigvis så gode, men har enorme behov for å føle seg som gode. Tenk over det neste gang dere bokstavelig talt ser ned på en av oss som sitter på gata med en kopp og spør om du kan avse noen småpenger. Gi oss gjerne penger, for vi trenger også penger som alle andre, men ikke se ned på oss og snakk ned til oss med lys stemme og med et overdrevet «jeg-er-snill-og-god-jeg»-ansiktsuttrykk bare fordi du trenger å føle deg som et godt menneske. Vær god, men på sannferdige premisser.

  12. Takk for ubehagelig nært portrett av en som kaller deg søster. Det gir stor glede å vite at det er en person der ute som bryr seg ut over åpningstidene.
    Overgrep skjer i lovens navn- med mennesker som ikke bryr seg. Sviket ove alle svik må være den dagen hun fant ut at de som mottar lønn for å gi omsorg har streng kontortid…Når det gjelder Eva sin kommentar : La utsagnet ditt få stå i knugende stillhet , og vit at alt du sender ut- kommer tilbake..Tanker , ord og holdninger. Karma er sanskrit for komme tilbake- jeg gir alltid penger til tiggere og trengende…..Trøst deg med det Eva.

  13. Dette er, dessverre, ikke en uvanlig skjebne. Verken her i landet eller globalt, men det gjør det ikke mindre trist…
    Jeg kan være enig og totalt uenig i noen overstående kommentarer, men alt JEG mener kommer fra personlige erfaringer og vi opplever, som mennesker, alt individuelt.
    Det å kalle det «Å svikte samfunnet» og «velte seg i moro» ved å ikke håndtere traumatiske hendelser, føler jeg er ikke hører hjemme noe sted.
    I min erfaring brukes rusmidler som regel til å døyve en psykisk smerte og tomhet, og kan gi en flukt fra dette en liten stund, før de våkner til sin virkelighet igjen, som oppleves ulevelig. At min mor ikke våknet fra rusen i alle år uten gnagende samvittighetskvaler, mener jeg er stikk i strid med realiteten. Å synes synd på oss selv gjør vi alle innimellom, men mange av oss er «flinke» til å børste av oss og komme oss opp og videre. De som ikke alltid klarer det er ikke tapere, kanskje de trenger en utstrakt hånd, som de må finne vilje til å gripe etter selv.
    Nå har min mor vært borte i mange år, etter et tragisk dødsfall. Hun fikk all hjelp og forståelse som fantes, men hun ville ikke gripe hånden. Kan hende hun ikke hadde viljen, kan hende hun ikke hadde troen på at tilgivelse fantes. Ikke nødvendigvis tilgivelse fra alle rundt og samfunnet, men å kunne tilgi seg selv.
    Men jeg kan tilgi henne. Jeg er et barn av forsømmelse, av oppvekst i rus-hjem, av psykisk misbruk. Jeg er en godtfungerende foreldre, uten rollemodeller.
    Men jeg har «meldt meg ut» litt av samfunnets krav om «vellykkethet» i form av karriære, annerkjennelse osv. Så, er det samfunnet, eller er det individet…? Vi dømmer best andre utifra oss selv….

  14. Til Eva.. å si at de som har blitt seksuelt misbrukt og blitt psykisk mishandlet,når de var små. velter seg i moro,og er en skam for samfunnet, de vet ikke hva de snakker om. folk er forskjellige. er mange som har hatt ein jævlig bardom som klarer å leve et normalt liv,men det er også mange som rømmer fra minnene ved å bruke narkotika eller alkohol,og de blir sett ned på av de som er sterke. dette er en stor skam for de sterke, de burde tenke på at alle er ikke like.. er mange som tåler mye smerte,og mange som tåler mindre smerte. har hatt en barndom med både seksuelt og psykisk overgrep. har og smerter hele tiden pga skade,men siden jeg er en taper,så vil jeg ikke være til bry for samfunnet.jeg får ingen hjelp mot smertene da legen ikke vil skrive ut medesin som jeg blir avhenging av.men lykkepiller som du og blir avhenging av det skriver de ut masse av. jeg som er godt voksen må bare leve i et smerte helvete til jeg endelig dør,og det er feil å måtte gå å bare vente til døden kommer og redder meg fra smertene og de psykiske barndoms minnene. så jeg håper virkelig at karma tar igjen på deg EVA. du er en person som ikke har empati for noen.Og bare så du vet det,så betaler jeg skatt,og har gjort det hele arbeidslivet mitt.siden jeg er en taper så får ikke jeg uføre,som alle de sterke får. er mange som sier at å jobbe gjør deg frisk,men det har gjort det motsatte for meg. nå har jeg bare et håp og det er å få en rask død. Mvh en taper i det norske samfunnet. det burde vært flere som deg camilla, i dette landet. jeg skriver ikke dette for at folk skal synes synd på meg, men at det skal gå opp for enkelte folk at det finnes mange som meg. og desverre mange som klarer å ta sitt eget liv..

  15. Dette er det «moderne, lykkelige og rike» Norge!

    Jeg skammer meg over våre politikere.
    Det er alltid de «svake» i samfunnet som må lide mest.

    Takk for at du skrev dette, Camilla.

  16. Selv om slike saker er triste, så kan man fortsatt ikke skylde på alle andre.

    Mennesker har et eget ansvar, hvis man vil ruse seg pga problemer man har eller har hatt, så gjør man selv et valg.

    Veldig sjeldent noen tvinger en annen til å dope seg (Hvis man ikke ser gruppe-press som et tvang).

    Jeg føler ingen omsorg til en person som har ødelagt sitt eget liv, og dermed forventer at staten skal gjøre alt bedre.

    Det burde derimot være strengere, vil du ikke jobbe, så får du ikke penger.
    Alkoholisme er ikke en jævla sykdom, samme med latskapsyndrome.

    Starte med 80% i lønn ved vanlig egenmelding/sykemelding, hvis det ikke inneholder operasjon eller sterk psykiske skader.

    Uteliggere / tiggere = scum of the earth.

    Og hvis man ikke greier å ta vare på seg selv, ikke faen hjelper det med å skaffe seg barn. Idiot.

    Good riddance to bad offspring.

  17. Jaja det er tydligvis ikke «sånne som meg» som er svake eller tapere – det gleder meg alltid å vite.

    Når det gjelder offer eller ikke offer. Jada mange som er såååå flinke så. Men er man et offer fordi om man ikke alltid er flink? Bare fordi man har en bakgrunn? Er det for mye forlangt med sympati her i verden? Om en person kommer fra en krigssone – er ikke det bare et fakta da? Er vel ikke offer av den grunn?
    Når det gjelder meg så er jeg utdannet til å ta vare på de av som ikke tar vare på seg selv.
    Og nei – snakker ikke om tiggere/rusmisbrukere etc men helt vanlige folk som syns så «synd på seg selv» pga av jobb, barn, tidsklemme som at de ikke prioriterer omsyn av helsa si og derav gjør seg selv sjuke i forksjellige former (fedme, fysiske smerter, diabetes, blodtrykk ol)
    Jeg er frisk som en frisk og greier meg bra, men det er som sagt ovenfor dæsken ikke for mye forlangt at det finnes emapti og solidaritet i verden. Ikke den nedlatende type empati, men den genuine basert empatien basert på at vi alle er mennesker og kjærlighet er frelse.

  18. The Guest-House

    This being human is a guest-house.
    Every morning a new arrival.
    A joy, a depression, a meanness,
    some momentary awareness comes
    as an unexpected visitor.
    Welcome and entertain them all!
    Even if they’re a crowd of sorrows,
    who violently sweep your house
    empty of its furniture,
    still, treat each guest honorably.
    He may be clearing you
    out for some new delight.
    The dark thought, the shame, the malice,
    meet them at the door laughing,
    and invite them in.
    Be grateful for whoever comes,
    because each has been sent
    as a guide from beyond.

  19. Angåande Eva, så var ho vel litt rask med å dømme Søster til å vere festglad og likegyldig, men her må ein jo berre komme med gjensidig forståelse. «En tapers liv» er like rask å dømme Eva…

    Camilla Hammergren skriv:
    Som samfunn har vi feilet i å sikre henne en trygg oppvekst med mulighetene det gir for å ruste seg til rollen som mor, utdanne seg til et yrke og ha tillit til seg selv som en del av et fellesskap. Som samfunn har vi feilet i å gi henne god nok behandling og støtte i hennes bestrebelser med å avvenne kropp og sjel fra medikamenter. Nå feiler vi igjen. Hun skal dø en smertefull og uverdig død.

    Kva er det eigentleg som sviktar? Kvar var foreldra? Noreg har slik eg forstår det gode velferdstilbod. Sjølvsagt, det kan bli betre, men det kostar pengar. Det fins eksempel der det blir brukt enorme summar på enkeltindivid, der det likevel går gale. Eg seier ikkje at tilfellet du skriv om treng å koste så mykje, men kvar set du grensa? Kan ein bruke pengar så lenge ein får lån slik som Hellas?

    «En tapers liv» får ikkje dei smertestillande han treng, men det kan da ikkje vere for å straffe «En tapers liv», det må da vere for å hindre fri flyt av potensielt vanedannande medikament. Regelverket er da til for å beskytte slik eg forstår det? Dessverre fungerer det ikkje i alle tilfelle. Det synd at ein ikkje har eit uavhengig apparat som kan vurdere kvar enkelt sak, men slik er det. Dette er kanskje noko staten burde bevilge pengar til?

    Claudine skriv «Overgrep skjer i lovens navn- med mennesker som ikke bryr seg. Sviket ove alle svik må være den dagen hun fant ut at de som mottar lønn for å gi omsorg har streng kontortid…»
    Dei som driv omsorg har vel rett på faste arbeidstider dei og? Ja, det fins bedrifter som har overtid innbakt i lønna der dei ansatte jobbar til jobben er gjort, men slik er det altså ikkje i det fleste omsorgsyrke slik eg har forstått det. Eg antek at du arbeider i ein frivillig organisasjon som driv med omsorg, og all heder tid deg for det. Men det er no ein gong slik at ikkje alle engasjerer seg i slikt, men det må ein da og respektere?

    Julie B. Coucheron-Aamot skriv:
    Dette er det «moderne, lykkelige og rike» Norge!

    Jeg skammer meg over våre politikere.
    Det er alltid de «svake» i samfunnet som må lide mest.

    Du må ikkje sjå på nyheitene, der viser dei allslags elende frå heile verda. Folkemord i Syria, Egypt og Libya etc. Politikarar som går til krig mot folket for å halde på makta. Det er nok mykje urett som skjer i Noreg og, men eg trur nok det er mange folk der ute som hadde teke imot skrekkregimet som styrer Noreg med opne armar.

    Eg for min del håpar Noreg ikkje byggjer opp ein velferdsstat me ikkje kan betale for i framtida.

    Per, som går å skaffar seg litt mat…

  20. Det er så mange her i verden ellers som har det forferdelig, så jeg kan ikke skjønne at vi skal synes synd på noen i Norge overhodet. Jada, det er sikker fælt å være fattig uteligger i Norge, men det er sikkert mye verre å leve i et fattig land i Afrika som kontinuerlig rammes av sultkatastrofer uten hjelpeapparat. De kan ikke velge noe annet uansett de!

    En fattiglus i Norge kan bare gå på sosialkontoret og få hjelp. Om vedkommende i det hele tatt gidder å jobbe kan man faktisk få hjelp til å få seg en jobb med levelig lønn. Dermed er det fullt mulig å klare seg selv i Norge om man virkelig gidder. En neger i Afrika kan ikke bare gå på noe sosialkontor for de fins ikke!

    Om man er syk i Norge kan man bare gå på legevakt for å få hjelp til å bli frisk! Om man er for syk til å jobbe kan man bare få uføretrygd, og da trenger man ikke å jobbe resten av livet for å få mat på bordet! Å skylde på alt og alle fordi man ikke er fornøyd blir for lettvint. Utakknemlige er de! Takke meg til fattige Afrikanere som blir så glade når vi gir de mat. De vet å sette pris på ting uten å klage og skylde på alle andre! De tar ingenting for gitt!

  21. Camilla, dette var vondt å lese. Jeg skulle ønske at du hadde forklarte litt om hvorfor din Søster ikke får den smertelindringen hun trenger, og som Tor skriver over, dere kan ikke akseptere denne situasjonen, noen må ta den kampen for henne. Som rusmisbruker har hun ikke lenger et fungerende smertelindringssystem i hjernen, hun produserer ikke lenger smertedempende stoffer, derfor må de tilføres i form av medisiner. Hvis det er lovverket som hindrer henne i å få adekvat smertelindring må dere søke om unntak, f.eks gjennom fastlegen eller en spesialist. Hvis det er arroganse som hindrer dette må dere ta tak i det. Ellers er jeg enig med flere her som sier at man ikke bare kan anklage (det abstrakte) samfunnet. Noen ganger må man helt konkret anklage foreldrene som ikke beskyttet barna sine. Man må også ta personlig ansvar for egne valg. Når det gjelder hennes sykdom og smerter er det en helt annen sak. Hun har soleklare krav på bedre smertelindring, og det er noe samfunnet vårt KAN gjøre for en døende person.

  22. Prostitusjon er en dyd av nødvendighet for noen,men tankene mine får du ikke har vi lest i en bok engang.+Hun har gjort noe for mange og drevet sin misjon.Men vi må anerkjenne alle de som kommer på skygge sia.Det kan bli smertefullt og noe lindring ,men ingen dør uverdig.Snart er du i drømme landet bak stjerners myriaderes hær engler svever over vannet med harper og basuner der.Vi takker deg vår lille stråle for alt hva du gav og tok.:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *