Alkoholens hygge- og skyggesider

Ingen har lyst å være den som ødelegger fellesskapet fra festen. Men det er viktig å si fra om overdreven alkoholbruk.

De fleste av oss kjenner noen som har et drikkemønster som gjør oss bekymret. De fleste av oss drikker. Helene Sandvik spør i PULS: «Hvorfor er det så vanskelig å si i fra da?»

Alkoholbruk er knyttet til ideer om fellesskap og hvordan vi bruker språket for å bygge fellesskap. Jeg vil foreslå noen veier ut av de vanskelige dilemmaene knyttet til åpenhet. Det er god hjelp å finne, selv om det er veldig vanskelig.

HØR FORFATTEREN I DISKUSJON: «Ekko» i NRK nettradio.

Fellesskapets gleder og sorger

Å drikke sammen er noe av det mest intime vi kan gjøre. Vi viser oss for hverandre, litt mer sårbare, litt nakne og villige til å slippe tak i kontroll når vi drikker alkohol. Vi inngår uformelle kontrakter om at hverdag er hverdag og vi setter formaliteter og alminnelig liv til side og hever oss over det. Vi hever glass, klirrer og slikker skumbarter av leppene.

Vi etablerer fellesskap. Vi tillater annen oppførsel og ordbruk, vi ler med bredere munner og blåere tenner, øynene svømmer og vi tenker ikke over det den edru personen i selskapet ser etter ti minutter – «nå er de i gang!».

Vi har alle opplevd at en venn eller en slektning går for langt, ikke fikser samværet og at spillereglene brytes. Det blir snøvling, gråting eller vold, snubling og en skade, eller det kan ta form av voldsom utlevering. De fleste i rommet som har lavere promille vil kjenne skam og tenke «nå er det kanskje på tide å gå hjem?»

Nettopp fellesskapet og opplevelsen av å høre sammen gjør det vanskelig å si ifra. Hvis det å drikke sammen skaper et «vi» og en likeverdig relasjon, så blir det en skjevhet når noen sier «du ble for full og det var ikke noe gøy!» Hvordan kan man da beholde likeverdet som ligger i festens idé? Man risikerer at fellesskapet kollapser.

Språk og alkohol

Vi har et merkelig språk om alkoholbruk. I vinspalter og matbøker omtales vin som nytelsesmiddel. Det er så mye lær, hale, frukt, hestemøkk og solbær, at den berusende effekten knapt skimtes mellom linjene.

Vi vet at «jeg tar et glass» betyr «jeg vil bli full». Vi holder oss med omskrivninger – som lettere animert, brisen, på en snurr – når vi er i drikkesituasjonen. I ettertid kan si at vi var dritings, pære full, i knestående. Men å snakke slik om rusen mens den er pågående er nesten umulig.

Når alkoholbruk skaper fellesskap blir det vanskelig å trå inn i hverandres private sfærer ved å si «Jeg ble bekymra fordi du ble så full sist vi var sammen.» Vi risikerer å støte fra oss en venn, men kanskje enda verre: Å få innblikk i noe virkelig vanskelig. At vennen har sterk sosial angst og en vond barndom eller at vennens partner og barn lever på en skyggeside vi ikke kan forestille oss? At ensomheten er så dominerende i vennens liv at det bare er ute på de sosiale arenaene hun tør å være sosial, og aldri uten alkohol?

Kanskje er vi redde for å trå for nære slike fenomener. Kanskje finner vi at vennens hyggesider har alvorlige skyggesider for hans nærmeste? Derfor tror jeg det er vanskelig å ta i bruk språket for å snakke med vennen eller slektningen som ikke holdt seg innenfor kodene – vi mangler det rett og slett.

Våge å si ifra, likevel?

Vi er modige og gode venner og pårørende hvis vi tør å ta opp en bekymring fordi:

– Vi vil kunne bidra til at noe blir annerledes og bedre i private hjem, for partnere og barn.

– Vi vil kunne være den første eller andre som ga et dytt i riktig retning for en person som innerst inne vet at hun drikker for mye og risikerer helse og andres lykke.

– Vi vil kunne bidra til en bevisstgjøring hos både oss selv om den vi sier ifra til.

Vi trenger ikke se til «de andre» nå i julestria. Det holder lenge å se til «oss selv». Ingen må tro at barn har glede av at foreldrene drikker alkohol. Avhold eller moderat alkoholinntak er klart å anbefale, dersom alkohol skal stå på bordet i jula.

Det er en utbredt idé (på samme måte som språket er polarisert) at alkoholbruk enten mestrer man eller man mestrer ikke. Enten er man på nytelses- og kultursiden av alkoholbruken, eller så er man i grøfta. Disse ideene gjør det vanskelig å ta opp problemfylt drikking. Det beste er om vi tenker at alkoholbruk angår de fleste.

Alminnelige hus, alminnelige problemer

Flere pasienter i rusbehandling vil si at det som bidro mest til at de søkte hjelp for å endre sine drikkevaner, var at viktige mennesker sa i fra om sin bekymring. Mange har mistet viktige år med sine barn.

Av og til kan slike tap repareres, andre ganger ikke. Det er ikke alltid vold eller trusler involvert. Det kan handle om alle gangene pappa eller mamma lovet tur til Tusenfryd, julebakst, ferietur, og det ble avlyst, igjen. Dette skjer ikke i hjemmene til en «spesielt dårlig mennesketype». Det skjer i ganske alminnelige hjem der alkoholen tar større plass enn relasjonene.

Mens forventning til drikkesituasjonen tenner lyset i voksnes øyne, kan man risikere at det slukkes et barnehåp.

Tags: , ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *