Frihetens skolegård

En fortelling om mobbing. Min egen.

Jeg husker ennå frihetsfølelsen: den første dagen som student. Plassen på Blindern, foran Akademika og Frederikke, lå der så åpen og full av liv. I midten Arnold Haukelands skulptur «Air» i skinnende metall som strekker sine armer ut i alle himmelretninger, et symbol på tankenes frihet og luftige svev. Hele kroppen ble fylt av en frigjørende tanke: «Aldri mer gym! Aldri mer fag jeg ikke har valgt selv!»

Her, på denne plassen, følte jeg meg hjemme og trygg. Denne plassen ble min skolegård, en plass uten frykt, en plass som tok imot meg og rommet den jeg var.

Min første skolegård

Som voksen kan jeg glede meg over skolegårder. Gå forbi når det er friminutt og kjenne energien fra barn som leker. På slutten av min tid på Blindern, før jeg fikk barn selv, gikk jeg gjerne en snarvei gjennom skolegården til Marienlyst skole. Å gå gjennom en skolegård full av barn som hopper strikk, løper etter hverandre, roper, ler, leker, var som å gå gjennom en foss av livgivende kraft, det var som barnas energi frigjorde ioner i lufta.

Men når jeg en sjelden gang ser igjen min første skolegård, blir jeg fortsatt urolig, og kjenner at det knyter seg i magen.

Trappen opp fra skolegården til porten ut mot veien – jeg husker de kunne stå der og vente på meg når skolen var ferdig, klar til å ta meg. Jeg gikk raskt og med bøyd hode – de andre løp ved siden av, erta, sa stygge ting til meg, kastet snøball. Noen ganger fikk jeg juling.

Frykten

Om vinteren kunne jeg bli dratt med ut i skauen som lå i nærheten og dynka. Ansiktet dyttet hardt ned i snøen. Jeg kunne bli dynka i skolegården også, bak skuret som nå er revet. En gang, jeg tror det var på våren, ble jeg bundet fast til et tre og skutt på med sprettert. Jeg tror det bare ble ett skudd, ett skudd som traff meg varmt i leggen.

Det gjorde ikke så vondt. Det var frykten som var verst. Frykten da jeg stod bundet fast til treet og ventet på å bli truffet. Frykten i skolegården for hva som ventet utenfor skoleporten på hjemveien.

Og ordene gjorde vondt, den evinnelige ertinga, det som til slutt blir en systematisk innprenting av at du ikke er noe, bare en liten dritt.

Gymmen utpekte meg først til mobbeoffer

Noen ganger hadde vi gym i skolegården. Dødball. Vi stilte opp på rekke og delte oss i to lag. Jeg ble alltid valgt sist. Kan ikke huske at jeg fikk velge noen gang. Jeg tror det var gymmen som først utpekte meg til mobbeoffer. Jeg ble aldri noe flink i ballsport, det var mye jeg ikke fikk til. en gang skjøt jeg et perfekt mål, men det var selvmål. Gjett om jeg ble erta. Jeg ble veldig mye erta. Jeg husker ikke så godt hva jeg ble erta for nå, noen ganger var det klærne, noen ganger fordi jeg var så dårlig i gym. Noen ganger var det bare stygge ord. En tid ble jeg erta fordi jeg lekte med en jente. Vi turte ikke gå sammen hjem fra skolen. Så hun gikk først, jeg etterpå.

Mor og far skjønte hva jeg strevde med. De kunne ringte hjem til foreldre når de skjønte at jeg hadde blitt plaget.

Rektor skjønte litt, sa jeg kunne komme til ham hvis det var noen som plaget meg. Men etter et par ganger sa han at jeg måtte passe på så jeg ikke ble oppfattet som sladrehank. så jeg slutta å gå til ham.

Lærerens straff

Som et kunnskapstørst, nysgjerrig og noen ganger oppmerksomhetssultent barn fikk jeg også problemer med lærerne. Min første klasseforstander, en streng og kristen dame, fikk det for seg at jeg var kommet på villspor i livet, at jeg var på vei mot fortapelsen. En dag måtte jeg sitte igjen for et eller annet jeg hadde spurt om. Da jeg var ferdig, ga hun meg en bibel så jeg kunne komme på rett kjøl igjen. Jeg var ni år og fikk en stor svart bok med bitteliten skrift og gammelmodig språk, en 1930-oversettelse, til hjelp i livet.

Da vi flytta til de nybygde blokkene på Hovseter begynte jeg på en ny skole og fikk en annen klasseforstander. Han var også kristen og streng. Jeg var glad i naturfag og programmet «Fysikk på roterommet.» En dag spurte jeg om vi kunne ha eksperimenter i naturfagstimen. Han kalte meg opp til kateteret, tok et kritt, fuktet det og la på kateteret. Så tok han hånden min og slo den hardt over krittet. «Nå, Carl Petter, hvorfor knuste ikke krittet?» spurte han. Jeg hadde så vondt i hånden at jeg ikke klarte å svare. «Der har du eksperimentet ditt,» sa han. Det var den samme læreren som en dag hadde med seg en kasse nyplukka epler fra hagen sin som vi skulle få. Da alle hadde fått vært sitt eple, kaldte han meg opp til kateteret og sa «Carl Petter, du skal få to epler, for du bor i blokk og har ikke noe ordentlig hjem.»

Av og til kan jeg tenke at det er underlig at jeg ble prest. Men jeg fant Gud et annet sted enn i det strenge.

Ingen ansikter, ingen navn

Det er vanskelig for meg å finne gode minner fra de skolegårdene jeg har vokst opp i. Jeg tror ikke jeg hadde det forferdelig hver eneste dag. Kanskje var til og med de aller fleste dagene helt greie. Men jeg tror at jeg brukte mye av min tid i skolegården på å være usynlig. Stå langs veggen, gjemme meg i et hjørne og håpe at ingen så meg.

Jo, jeg husker en god opplevelse, i skolegården etter skoletid. To jenter som ville hoppe strikk med meg. De var tålmodige og viste meg hvordan jeg skulle hoppe. Det er et godt minne. Og skolehagen etter skoletid, grave i jorden, se blomster og grønnsaker vokse.

Jeg husker ingen ansikter, ingen navn, de som plaget meg er blitt svarte skygger i sjela. Av og til blir jeg urolig sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt. Og en sjelden gang kan jeg lure på om de rundt meg vil meg godt eller er ute etter meg.

Bearbeidet versjon av artikkel opprinnelig trykket i Jorun Fougner: Skolegårdsfortellinger (Universitetsforlaget, 2010)

Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg her:

 

 

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *