«Hadde vi hatt jobb hadde vi selvfølgelig blitt i Romania»

Det er ikke de svake som drar til Norge og tigger. Det er de sterke, de som kan orke det. De som kan tåle det. De som tar ansvar.

Jeg sitter på en pult bakerst i et undervisningsrom, i Bozau, i Romania. Et landlig område, en times kjøretur fra Bucuresti. Flere av gjestene våre på akuttovernattingen kommer herfra. Rundt meg er det barn, unge og voksne, de har kommet for å møte oss. Vi er på studietur, for å lære, for å forstå bedre. Hva er det viktig at vi vet, hva er det viktig at vi forstår? Jeg vil snakke ideologi.

Men det er et møte med fattigdom. En fattigdom som er påtrengende praktisk og konkret. De vil ikke snakke ideologi, er du fattig er det kun en ting som gjelder. Hvordan skaffe penger til mat, hvordan holde ungene på skolen? Hvor mye kan vi tjene i Oslo? Hvem i familien skal dra? Er den overnattingen for alle? Det går så mange rykter om situasjonen i Oslo. Til og med i Bozau går det rykter om at det er fullt på overnattingen for kvinner.

De forteller om briller til barna de ikke har råd til. Og om hvem av dem som har vært i Norge, i Oslo, på Lillestrøm og til og med Sørumsand.

Og om hvem som skal dra. «Hadde vi hatt jobb og penger til å brødfø familien så hadde vi selvfølgelig blitt her»

Det er da jeg skjønner det. At det kunne vært meg. Det er ikke de svake som drar til Norge og tigger. Det er de sterke, de som kan orke det. De som kan tåle det. De som tar ansvar. De damene som er femti, men som ser ut som de er sytti.

Sånne som meg. Om jeg hadde hatt livet mitt her så hadde fort jeg vært en av de som reiste og satte meg på gaten i Oslo for å tigge.

Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg her:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *